Hos alle virveldyr er leveren den største tarmkjertelen og munner
ut i midttarmen med én gallegang, sjelden flere. Hos alle virveldyr lagrer den karbohydrater
i form av glykogen. Hos rundmunner og fisk blir også fett lagret i leveren (levertran).

Galleblæren er et pæreformet hulorgan som mottar og lagrer galle,
og tømmer den ut i øvre del av tolvfingertarmen etter behov. Galleblæren er forbundet med
gallegangene. Galleblæren ligger inntil leverens nedre bakflate i en grop (fossa vesicae felleae),
mellom høyre leverlapp (lobus dexter) og lobus quadratus, og er her festet med bindevev. Galleblærens
frie overflate er glatt, kledd med bukhinne (peritoneum). Organet inndeles i en halsdel (collum),
en hoveddel (corpus) og en avrundet endedel (fundus), som ligger inntil tykktarmens tverrdel (colon transversum).

Bukspyttkjertelen er kledd med bukhinne bare på forsiden, og vi sier derfor at den ligger halvt
retroperitonealt. Bukspyttkjertelen har en lappet struktur med bindevev imellom, og er grågul av farge.
Selv om den er et sammenhengende organ, deles den inn i et større hode (caput) på høyre side,
en kropp (corpus) på midten, og en tynnere hale (cauda) mot venstre. Til høyre, inntil hodet, ligger
tolvfingertarmen i en C-formet bue; til venstre for halen ligger milten som den henger bindevevsaktig
sammen med. Bak bukspyttkjertelen ligger de store karstammene: hovedpulsåren (aorta) og den
store, nedre hulvenen (vena cava inferior).

Munnen er vanligvis den ytre åpningen til fordøyelseskanalen, inngangen til munnhulen (cavum oris).
Uttrykket brukes også i forbindelse med åpninger i enkelte indre organer, for eksempel
livmorens mormunn (ostium/isthmus uteri).

Svelget er et muskuløst og nærmest rørformet organ som både tjener som luftvei og som fordøyelseskanal.
Svelget har delvis muskulære vegger som ligger foran halsvirvelsøylen, mellom bunnen av hodeskallen, spiserøret
og strupen. Det er omtrent 12 centimeter langt.

Spiserøret er et transportorgan for føden vi inntar og representerer den delen av fordøyelseskanalen som
forbinder svelget med magesekken. Spiserøret er 25-30 centimeter langt og 1,5-2 centimeter i diameter.

Magesekken er en utvidelse av fordøyelseskanalen mellom spiserøret og tynntarmen. Den fungerer som et reservoar
for maten, som den slipper igjennom i små, regelmessige porsjoner til tarmen. Reservoarfunksjonen gjør at vi ikke
behøver å spise så hyppige måltider. Dessuten bidrar magesekken til fordøyelsen ved å elte føden til en grøt og
blande den med magesaft, som innleder nedbrytningen av flere av næringsstoffene i maten.

Tynntarmen er den delen av fordøyelseskanalen som strekker seg fra mageporten (pylorus) til
tykktarmen. Hos voksne mennesker er den mellom fire og fem meter lang, men kan hos enkelte være
lengre. Tynntarmen deles i tre avsnitt; tolvfingertarmen, tomtarmen og krumtarmen. De to siste
avsnittene kalles til sammen krøstarmen (jejunoileum) og går over i hverandre uten tydelige ytre grenser.

Tykktarmen er siste del av fordøyelseskanalen, det vil si den delen som ligger mellom tynntarmens
avslutning og endetarmsåpningen. Den er et muskulært rør som hos voksne er 1,3-1,5 meter langt.
Tykktarmen ligger rundt tynntarmen som en 'ramme', og er i prinsippet delt i en oppstigende, en
tversgående og en nedstigende del. På utsiden har den tre langsgående bånd (taenia coli) av glatt
muskulatur, samt innsnøringer (haustra coli) av tversgående ringmuskulatur, noe som gir tykktarmen
et bobleaktig utseende. Mellom 'boblene' og muskelbåndene er det større eller mindre ansamlinger
av fett (appendices epiploicae).

Endetarmen er den nederste delen av fordøyelseskanalen. Den er et 15-20 centimeter langt stykke tarm
som forbinder tykktarmens S-formede del (sigmoideum) med endetarmsåpningen (anus). Den er festet med
bindevev til fremsiden av korsbenet, og er bare kledd med bukhinne øverst, på forsiden. Den får
derved en krumning som er av betydning ved undersøkelser og operative inngrep.